I
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem, —
elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
𝄆 og den saganatt som
drømmer på vår jord. 𝄇
II
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget,
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malet
korset med sitt blod,
𝄆 fra dets høye Sverre
Roma midt imot. 𝄆
III
Bønder sine økser brynte
hvor en hær dro frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
𝄆 andre kunne bare grede,
men igjen! 𝄆
IV
Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
𝄆 husker bare hva som
ned på Fredrikshald! 𝄆
V
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
𝄆 det gav døden selv sin ære —
og forlik. 𝄆
VI
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet,
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen,
gikk vi søderpå;
𝄆 nå står vi tre brødre sammen,
og skal stå! 𝄆
VII
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt, hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
𝄆 har den Herre stille lempet,
så vår rett. 𝄆
VIII
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
𝄆 også vi, når det blir krevet,
for slår leir. 𝄆
|
1
[jɑː ʋiː ˈɛ̂l.skɛ̠r ˈdɛ̂t.tə ˈlɑ̂n.nə]
[sɔm deː ˈstîː.ɡɛ̠r frɛm]
[ˈfʉ̂ː.rɛt ˈʋæːr.bɪtː ˈoː.ʋɛ̠r ˈʋɑ̂n.nə]
[meː diː ˈtʉː.sən jɛm]
[ˈɛ̂l.skɛ̠r ˈɛ̂l.skɛ̠r deː ɔ ˈtɛ̂ŋ.kɛ̠r]
[poː ʋoːr fɑːr ɔ muːr]
𝄆 [ɔ dɛn ˈsɑː.ɡɑ.nɑtː sɔm ]
[ˈdrœm.mə(r) poː ʋoːr juːr] 𝄆
2
[ˈdɛ̂t.tə ˈlɑ̂n.nə ˈhɑː.rɑld ˈbæ̂ɾ.ɡɛ̠t]
[meː sɪn ˈçɛm.pə.rɑːd]
[ˈdɛ̂t.tə ˈlɑ̂n.nə ˈhoː.kʊn 'ʋæ̂ɾ.ɡɛ̠t]
[ˈmeː.dɛ̠ns ˈœʏ̯.ʋɪn(d) kʋɑːd]
[ˈuː.lɑʋ poː deː ˈlɑ̂n.nə ˈmɑː.lət]
[ˈkɔ.ʂə meː sɪtː bluː]
𝄆 [frɑː dɛts ˈhœ.jə ˈsʋæ.rə]
[ˈruː.mɑ mɪtː ɪ.ˈmuːd] 𝄆
3
[ˈbœ̀n.nər ˈsiː.nə ˈœk.sər ˈbryn.tə]
[vur eːn hæːr druː frɛm]
[ˈtur.dən.ʂɔl lɑŋs ˈçys.tən ˈlyn.tə]
[sɔː dɛn ˈlys.təs jɛm]
[ˈkʋɪn.nər sɛl stuː ɔpː ɔ ˈstreː.də]
[sɔm diː ˈʋɑː.rə mɛnː]
𝄆 [ˈɑn.dre ˈkʉn.nə ˈbɑː.rə ˈgreː.də]
[mɛn ɪ.ˈjɛn] 𝄆
4
[ˈʋɪst.nɔk ʋɑːr ʋiː ˈɪ̂k.kə ˈmɑŋ.ə]
[mɛn ʋiː strɑk doːɡ tɪl]
[dɑː ʋiː ˈprœʋ.dəs ˈnuː.ən ˈgɑŋ.ə]
[ɔ deː stuː poː spɪl]
[tiː ʋiː ˈhɛl.lər ˈlɑ̂n.nə ˈbrɛn.tə]
[ɛnː deː kɔm tɪl fɑlː]
𝄆 [ˈhʉs.kɛ̠r ˈbɑː.rə ʋɑː sɔm]
[neː(d) poː ˈfrɛd.rɪks.hɑld] 𝄆
5
[ˈhoːr.də ˈtiː.dər hɑːr ʋiː ˈdœʏ̯.ət]
[bleː tɪl sɪst ˈfɔʂ.tœt]
[mɛn iː ˈʋæ̂ʂː.tə nœːd ˈbloː.œʏ̯.ət]
[ˈfriː.heːt bleː ɔsː fœtː]
[deː ɡɑːʋ ˈfɑ̂ː.dɛ̠r.krɑft ɔː ˈbæː.rə]
[ˈhuŋ.əʂ.nœːd ɔ kriːɡ]
𝄆 [deː ɡɑːʋ dœː.dən sɛl sɪn ˈæː.rə]
[ɔ fɔrː.ˈliːk] 𝄆
6
[ˈfîː.ɛn.dən sɪtː ˈʋoː.pən ˈkɑs.tət]
[ɔpː ʋɪ.ˈsiː.rə fuːr]
[ʋiː meː ˈʉnd.reːn muːt hɑm ˈhɑs.tət]
[tiː hɑn ʋɑːr ʋoːr bruːr]
[ˈdreːʋ.nə frɛm poː stɑnː ɑːʋ ˈskɑm.mən]
[gɪk ʋiː sœː.dər.poː]
𝄆 [noː stoːr ʋiː treː ˈbrœd.rə ˈsɑm.mən]
[ɔ skal stoː] 𝄆
7
[ˈnɔʂ.kɛ̠ mɑnː iː hʉːs ɔ ˈhŷt.tə]
[tɑk dɪn stuː.rə ɡʉːd]
[ˈlɑ̂n.nə ˈʋɪl.lə hɑnː bɛ.ˈʂyt.tə]
[ʂœnːt deː mœrkt sɔː ʉːt]
[ɑlt ʋɑː ˈfeːd.rə.nə hɑːr ˈçɛm.pət]
[mœd.rə.nə hɑːr ɡrɛtː]
𝄆 [hɑːr dɛn ˈhæ.rə ˈstɪ̂l.lə ˈlɛm.pət]
[sɔː ʋoːr rɛtː] 𝄆
8
[jɑː ʋiː ˈɛ̂l.skɛ̠r ˈdɛ̂t.tə ˈlɑ̂n.nə]
[sɔm deː ˈstîː.ɡɛ̠r frɛm]
[ˈfʉ̂ː.rɛt ˈʋæːr.bɪtː ˈoː.ʋɛ̠r ˈʋɑ̂n.nə]
[meː diː ˈtʉː.sən jɛm]
[ɔ sɔm ˈfeːd.rɛ̠s kɑmp hɑːr ˈheː.ʋət]
[deː ɑːʋ nœːd tɪl sæɪ̯r]
𝄆 [ɔ.sɔː ʋiː nor deː blɪr ˈkreː.ʋət]
[fɔr ʂloːr læɪ̯r] 𝄆
|
I
Yes, we love this country
as it rises forth,
rugged, weathered, over the water,
with the thousands of homes, —
love, love it and think
of our father and mother
𝄆 and the saga-night that lays
dreams upon our earth. 𝄇
II
This country Harald united
with his army of heroes,
this country Håkon protected
whilst [Øyvind sung;
upon the country Olav painted
with his blood the cross,
𝄆 from its heights Sverre spoke
up against Rome. 𝄆
III
Farmers their axes sharpened
wherever an army advanced,
Tordenskjold along the coastline thundered
so that we could see it back home.
Even women stood up and fought
as if they were men;
𝄆 others could only cry
but that soon would end! 𝄆
IV
Sure, we were not many
but we were enough,
when we were tested sometimes,
and it was at stake;
we would rather burn our land
than to declare defeat;
𝄆 just remember what happened
down at Fredrikshald! 𝄆
V
Hard times we have coped with,
were at last disowned;
but in the worst distress, blue-eyed
freedom was to us born.
It gave (us) father's strength to carry
famine and war,
𝄆 it gave death itself its honour –
and it gave reconciliation. 𝄆
VI
The enemy threw away his weapon,
up the visor went,
we, in wonder, to him hastened,
because he was our brother.
Driven forth to a stand by shame
we went to the south;
𝄆 now we three brothers stand united,
and shall stand like that! 𝄆
VII
Norwegian man in house and cabin,
thank your great God!
The country he wanted to protect,
although things looked dark.
All the fights fathers have fought,
and the mothers have wept,
𝄆 the Lord has quietly eased
so we won our rights. 𝄆
VIII
Yes, we love this country
as it rises forth,
rugged, weathered, above the sea,
with those thousand homes.
And as the fathers' struggle has raised
it from need to victory,
𝄆 even we, when it is demanded,
for its peace will encamp (for defense). 𝄆
|